Det var med stor sorg at jeg mottok budskapet om at Tore Hansen var gått bort. Han gikk varsomt gjennom livet, med en lun og genuint vennlig fremtoning overfor alle han møtte. Og han møtte mange. Han var en fotsoldat i det godes tjeneste, som så de usynlige, så håp i de håpløse og snakket for de stemmeløse. Hvor mange som i løpet av mer enn 40 år anså Tore som sin livlege, sin viktigste helsefaglige støttespiller i alle livets faser og som klippen som bestandig var der og stilte opp, er vanskelig å anslå, men at det dreier seg om mange tusen av oss er helt sikkert.

Tore Hansen var en usedvanlig klok, snill og raus mann. Som profesjonell var han uovertruffen, både faglig og mellommenneskelig. Ingen kunne skape gode og tillitsfulle relasjoner i et pasientmøte som Tore. Mange beskriver følelsen av at Tore alltid hadde god tid, noe som umulig kunne være helt riktig, sett i lys av at han i løpet av et vanlig praksisår hadde omlag tre ganger så mange konsultasjoner som oss andre legene. Men så var han jo også en av de svært få som fortsatt reiste hjem til folk som trengte det, om det så var kveld og helg. Tore kom, og han hjalp, trøstet, lindret.

Alltid med den største selvfølgelighet, verdens beste tid og en stoisk ro som ga alle i nærheten en følelse av varm trygghet. Dette vet jeg, for jeg har hatt gleden av å overta noen av pasientene som alltid hadde gått til Tore tidligere da han i 2017 trappet ned. De forteller alle om den samme opplevelsen av å alltid bli møtt med respekt, ro, smil og varme, av å bli sett og få gode råd. Om at de var viktige, slett ikke til bry og betydde like mye form ham enten man var Jørgen Hattemaker eller kong Salomon. Og alt var alltid i orden med pasientene som kom fra Tore, det være seg medisinlister, journalføring, diagnostisering og oppfølging. Han var alltid nøye og etterrettelig, og gjorde ting skikkelig.

Tore snakket aldri høyest i rommet da vi hadde møter. Han lente seg heller litt tilbake, la armene i kors over den rutete skjorta, og lyttet. Han hadde en egen naturlig autoritet som han aldri krevde, den hadde han stillfarent opparbeidet seg med skjeve smil, velfunderte betraktninger og betimelige spørsmål. Han visste alltid svaret, men slapp heller til alle andre.

Når han først snakket, så lyttet vi andre, for han hadde alltid rett. Han anklaget eller kritiserte aldri, men var heller interessert i å lytte til andre. Alltid faglig nysgjerrig, og alltid raust velkommende til ferskere kolleger med ungdommelig iver. Jeg har konferert profesjonelt med ham flere ganger, og har hver gang endt opp med å bli litt klokere og en følelse av at jeg var en flink lege, selv de gangene jeg har vurdert feil. For slik var han; aldri belærende, arrogant eller hoverende, men i stedet oppmuntrende og raus.

Som en pasient etter en alvorlig livskrise sa; «Da Tore kom inn i rommet, var det som om det kom inn en far. Da visste jeg det kom til å ordne seg.» Doktor Hansen hadde vært på sykebesøk, og på sitt sedvanlige omsorgsfulle stillferdige vis sa han akkurat de riktige ordene som ga lindring, trøst og trygghet hos et menneske hvis liv knaket i sammenføyningene på alle måter.

Jeg har til gode å høre et vondt ord eller negativ omtale av Tore Hansen.

Jeg har også, som en del av den utvidede familien, hatt privilegiet av å se Tore i rollen som familiemann. I familien Solberg-Hansen er det mye latter, kjærlighet og glede, og sammen med sin Liv har Tore vært en bauta for to flotte og kloke døtre, og sju vakre barnebarn, som han var veldig stolt av og elsket høyt. Hans flotte personlige egenskaper har åpenbart gått i arv.

20. juni 2023 gikk Tore Hansen bort. Sett i lys av at han den siste tiden var rammet av sykdom, var det kanskje ikke så overraskende, men så føles det slik likevel. Som om Rondane plutselig hadde rast. Tore var en slik som alltid har vært der, og som man ikke helt klarer å forestille seg at kunne bli borte. Han ble 71 år gammel, og døde i sitt hjem omgitt av sine nærmeste.

I begravelsen 4. juli var kirken helt full en halvtime før den vakre og verdige seremonien startet, og det var masse folk på utsiden også. Det er ingen overraskelse at så mange følte et behov for å vise ham den siste ære, i takknemlighet for alt han har vært for så mange. Og vurdert ut fra mengden blomster rundt kisten hans, tror jeg det må ha vært ganske skrint i distriktets blomsterhandlere denne dagen.

Tore Hansen etterlater seg et solid fotavtrykk i samfunnet og hos menneskene han møtte, men avtrykket er avsatt varsomt, over tid og med en fotformsko, ikke en militærstøvel. Han vil bli dypt savnet av svært mange.

Min varmeste medfølelse til Liv, Kristin med famille og Marianne med familie.

Tusen takk for alt du var, kjære Tore. Jeg lyser fred over ditt mine.